Hukommelse

Hjernen organiserer begivenheter etter likhet eller nærhet i tid, eller begge deler. Deretter aktiverer begivenhetene de delene av langtidshukommelsen som lignende hendelser tidligere har aktivert. Disse delene av hukommelsen kalles begrepsmessige kategorier, og inneholder informasjon om begivenhetene som trigget dem. En slik kategorisering skjer gjerne spontant og ubevisst for de fleste av oss, men kan også skje helt bevisst ved at vi prøver å huske (aktivt henter frem minner.) Dannelsen av slike langtidsminner kan ta uker, eller opp til flere måneder.
Her kan de ligge ubevisst og fungere som en kontekst for vår oppmerksomhet. Denne konteksten virker i form av forventninger, minner av nær fortid, og annen relatert kunnskap som kan påvirke retningen oppmerksomheten tar, selv om det ikke skjer bevisst. Minner som er delaktige i en slik prosess sies å være semiaktiverte, altså at de er nevrologisk aktive og kan påvirke bevisstheten, men fortsatt er så inaktive at de ikke er en del av bevisstheten selv. Dermed forblir en stor del av vår mentale aktivitet alltid ubevisst og tildels inaktiv.

De mest aktive delene av langtidshukommelsen sies å være i fokus for bevisstheten. Bevisstheten vår mottar koninuerlig informasjon som blir vår umiddelbare bevisste opplevelse, eller erfaring. Dette gir bevisstheten vår en mulig tosidighet; et livlig persepsjonsaspekt, og et begrepsmessig aspekt fra langtidshukommelsen.
Slike aktive minner kan også bli en del av korttidshukommelsen. Med mindre de blir fortrengt, eller erstattet av ny informasjon, kan korttidsminner beholdes i ca 3-5 sekunder (noen ganger lenger.) Deretter vil de forfalle (forsvinne fra bevisstheten), med mindre de blir repetert, eller innøvd. Hvis man øver inn minnet bevisst, eller hvis hjernen selv repeterer minnet av en eller annen grunn, kan det bli sendt til langtidshukommelsen hvor det vil finne plass i en kategori med lignende minner, eller påføre tidligere minner enkelte modifikasjoner. Dermed kan det bli en del av den permanente langtidshukommelsen. Det er en konstant utveksling mellom langtids- og korttidshukommelsen.

høsttanker

Militæret skapte en gang en mentalitet i meg. Alt som skulle gjøres, skulle gjøres så bra som overhodet mulig, noe som skulle lede til - hvis alle klarte å gjøre det - at oppvisningene våre var i verdensklasse. Men hva gjør man, når den mentaliteten tre år etter har utvikla seg til å minne om en destruktiv og ekskluderende livsstil? Ødeleggende ikke bare for meg som person, men også for mitt forhold til andre folk!

Et eviggrønt ordtak heter at "ingen er perfekt!". Jeg prøver ikke å bli den første og eneste - det ville jo blitt grusomt ensomt. Jeg vil bare prøve å benytte meg av mentaliteten jeg har/hadde, for å utvikle meg. Det er ikke et mål i seg selv å være perfekt, eller å alltid handle perfek. Men det er fortsatt et poeng å gjøre så godt man kan. Det er bare å vite _når_ det kreves... Det er o.k. å søke perfeksjon innen musikken for eksempel, for da presser jeg meg stadig lenger. Men det er ikke o.k. når jeg ender med å legge et latterlig forventningspress på meg selv, og nærmest _aldri_ er fornøyd med det jeg har gjort. Det gjør meg usikker, og usikkerheten gjør at jeg ikke klarer å slippe meg løs. Og det hindrer meg i å bli noe særlig flinkere…

Andre har også forventninger til en, men man får nesten aldri vite helt hva de forventningene er. Eller hva man må prestere for å vite at man har klart å leve opp til forventningene. Disse "andre" synes jeg dermed burde lære seg at de bør begynne å snakke mer rett fra levra. Det gjør ofte vondt verre når man ikke sier ting rett ut.

Det er også o.k., og mange ganger viktig å søke å være en bra person, ved å legge av seg uvaner, oppføre seg bedre, ta vare på seg selv og andre, og å stadig sette seg mål osv. Men _MÅ_ man allikevel på død og liv alltid oppnå alle mål? Holder det ikke å lande på månen, hvis man sikta på en stjerne? Og hvor langt skal man tillate seg å gå for å oppnå sine mål…?

Det slår meg stadig hvor mye vi er avhengige av andre. Avhengige av å ha folk i nærheten som bryr seg om oss, som hjelper oss med å innse ting vi gjør feil, og som hjelper oss til å rette dem opp. Spesielt selvgode bedrevitere som jeg. Vi som aldri gjør feil. Vi som aldri _tar_ feil. Som alltid vet best, og som ikke _trenger_ hjelp til å dra bilen opp av grøfta når vi har kjørt ut. Eller huet, for den saks skyld…

En annen ting jeg må få letta meg for er dette med ringvirkninger og konsekvenser. Hvorfor er det sånn at vi praktisk talt lar oss kontrollere av frykten for konsekvenser, for _andre_? Jeg klarer til en viss grad å kontrollere hva slags konsekvenser mine egne handlinger får for meg selv, men helt fra jeg var liten føler jeg jeg har fått inn med teskje at "hva enn jeg gjør, kan få konsekvenser for de rundt meg!". Vel, nå er jeg drittlei akkurat det - det legger for mange hindere til at det lar seg overholde lenger.

Øynene mine er i ferd med å åpnes, omtrent som de gjorde noen ganger i løpet av året på folkehøgskolen. Det skal fortsatt altfor tydelige hendelser til for at jeg skjønner ting i ny og ne, men jeg skal kanskje ikke forvente å "bli voksen og utlært" på et par år.

Jeg har funnet noen som gir meg god hjelp.
Takk <3

Below 20 Hz

Let's get a little complicated, shall we?

Musikk består av lyd. Lyd i seg selv består av bølger (og de vi hører svinger stort sett i lufta). Lyden hører vi når trommehinna vår opplever et lydtrykk (som for nøyaktighetens skyld må være sterkere enn 2*10^-5  Newton pr kvadratmeter (N/m^2 - bedre kjent som Pascal)), eller lettere forstått, et lydtrykk_nivå_ over 0 dB. (Lydtrykk og lydtrykknivå er selvsagt ikke det samme...) Dersom lydsignalet vi hører også forekommer oftere enn 20 ganger per sekund (altså det velkjente "20 Hz") så oppfatter vi det som en tone.  Riktignok veeeldig dyp, og antageligvis veldig svak. Det sies at friske ører kan oppfatte lyder mellom 20 Hz og ca 20,000 Hz (20 kHz). Men det som er litt gøy med "20 Hz"-fenomenet er at hva enn du gjør 20 ganger i sekundet eller fortere vil oppleves som en tone! Hadde du altså stått på gulvet og "gynga" opp og ned på tærna fortere enn 20 ganger i sekundet hadde du klart å produsere en lydbølge som du kunne hørt selv! (Ja, hvis du vifter fortere enn 20 ganger i sekundet så kunne du hørt det også... Saktere enn dette vil selvsagt også produsere bølger i lufta, men altså ikke noen hørbare.)

Fancy?

Apropos 20 Hz; vi hører enkeltstående lyder dersom de kommer sjeldnere enn 20 ganger per sekund, og tilfeldigvis (??) går grensa for enkeltbilder og "film" på ca samme sted. Ser du 18 bilder på ett sekund vil du antageligvis få med deg skiftene mellom hvert enkelt, men ser du 22-24 bilder per sekund, så vil ikke øynene oppleve det som enkeltbilder lenger.

Improvisasjon

Tenk. Ikke tenk. Føl. Ikke føl. Stopp. Tenk på ingenting. Trekk pusten. Senk skuldrene. Spill.

Spill så overbevisende fra inni deg selv, at de som hører på lurer på hva som skjer. Spill så overbevisende at du selv blir inspirert! Rytmisk fri - rytmisk bundet. Melodisk fri - melodisk bundet... Spennende saker - litt komplisert, eller helt ukomplisert ...

Men det glemte jeg å si, det skal bli karaktervurdert!!

Vel, vel. Nå står brødrene mine og mamma på døra - vi skal på Singin' in the rain i kveld. Typisk at sommerferien min starter med nettopp det - regn i Oslo.

JL

Straks sommerferie!

Nå er det fryktelig lenge siden jeg har skrivd noe her, hææ?!

Mye har skjedd siden sist innlegg - så mye at jeg ikke kommer til å gå inn på så mye av det her og nå. Musikkvitenskapen har nå pågått i fire semester, og jeg nærmer meg en Bachelorgrad med stormskritt. Tjoho! Ikke så mye igjen på skolen før jeg kan ta ferie i Larvik!

I år har det foreløpig blitt poeng i Bruksmusikkarrangering, Musikkformidling, og snart et par poeng i Improvisasjon også... Det blei derimot ingen poeng i "Opera i endring (ca. 1775 - 1820)". Det skjønner du kanskje uten nærmere forklaring …

Poeng blei det også for Nederland i kveld, da de BANKA de såkalte "regjerende verdensmesterne" fra Italia 3-0. Heftig kamp.

André serverte middag til et par eks-nordfjordinger, etter jeg hadde vært en liten tur på People's for å cashe ut en utlovet dusør i form av en stor pils - en takk-for-at-du-spilte-på-eksamenskonserten-min-pils fra Sigrun.. Takker og bukker, begge to =)

Holder det kort i dag jeg. Dumt å gå hardt ut etter et så langt avbrekk...

JLuuuuuu

Ja, det gikk i grunn veldig bra! Nyttige de interpretasjonstimene.. Skjønner litt mer av hva jeg driver med hver gang. Og for de som skulle være interessert i å høre/se hvordan dette stykket eksempelvis kan utøves, er det bare å møte opp i Salen på ZEB-bygget (nederst på Blindern) torsdag 18. oktober ca klokka 12.45. Denne dagen vil også undertegnede akkompagnere en meget flott sopranstemme, på Synnøves sang, av Halfdan Kjerulf. Veldig flott, anbefaler selvsagt alle kjente (og forsåvidt ukjente) å høre det som skal bli framført. Og når jeg først er i gang med å reklamere for musikkvitenskap sine huskonserter, så kan jeg jo nevne at det etter all sannsynlighet kommer til å bli spilt en veldig fin fiolinsonate (også av Grieg) ((altså, kommer til å bli spilt av ei fiolinist og meg, ikke av Grieg...)) torsdag den 8. november. Oppmøte samme sted og samme tid. Som om ikke det var nok kan det fort hende det er duket for litt jazz den 27. september. Gjett når og hvor.

Denne uka har gått litt hektisk avgårde, med ganske fullbooka skoledager, og jobb hver dag unntatt tirsdag og søndag. Derfor tar jeg nå en velfortjent helg - som jeg vel egentlig tjuvstarta på i går! I morra vanker det en liten spillejobb, så jeg får vel... Øve litt til=)

God helg!

Drømmesyn

Dette skulle være en musikkblog. Det blei den i aller laveste grad. Nå er det på tide å rette på den saken.

I bring you - Musicological, the newer version!

Som Åsmund så godt sa det i sin blog for en stund siden; blogging er omtrent like trendy som telefax. Det får så være, jeg gjør et nytt, lite forsøk(=

Edvard Grieg - en utrolig viktig komponist for meg - har blant sine mange (66) lyriske stykker, ett som heter Drømmesyn (opus 62, no. 5).
Jeg skal spille Drømmesyn i dag, på en klassisk interpretasjon-time. Kanskje kommer et par ord om utfallet seinere. Får se hvor mye jeg får skrivd her nå først.

Mitt forhold til Drømmesyn starta med at jeg ikke har hørt stykket før - så jeg måtte altså lese så mye som mulig ut av notene. Det gjør jeg ikke så veldig bra (enda), så resultatet blei i første omgang både at det gikk for treigt, og at jeg ikke fraserte noe særlig bra. Deretter blei jeg gjort oppmerksom på akkurat de tinga, og nå skal jeg altså til pers, for å sjekke om jeg har klart å gjøre noe musikk ut av det. Selv merker jeg at jeg har mange tanker om hvordan jeg vil at det skal høres ut, men jeg føler ikke jeg får det helt ut i tangentene enda! Litt frustrerende, for jeg vet ikke hvordan å sette ord på hva jeg vil ha ut, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å spille det ut...

Det skal egentlig ikke være så fryktelig vanskelig å spille Griegs lyriske stykker. Nei - det er heller ikke så fryktelig vanskelig (med unntak av enkelte), før du faktisk går inn i deg sjøl, og ordentlig dypt inn i musikken. Et stykke som varer i 2-3 minutter kan ta mange måneder å perfeksjonere. Hver enkelt tone som spilles bør være gjennomtenkt, og hver frase spilt med bevissthet om hva man vil. Overlat lite eller ingenting til tilfeldighetene, i et stykke, og merk forskjellen på hvordan det er fra å bare "lire det av seg".

Jeg har oppdaget en ny og komplisert dimensjon innen musikk - å spille piano blei plutselig mye vanskeligere. Det er fortsatt lang vei å gå før jeg har full kontroll over tangentene.

*poff*