Takknemlighet, veien videre, og neste kapittel

En måned siden sist - her er noen tanker jeg gjorde meg på bussturen hjem fra fjorårstreffet i helga..

Man hører det mange steder, og kanskje mange ganger i løpet av året. ”Vær takknemlig for det du har!” Jeg er takknemlig. Om jeg enn er dårlig på å vise det, og å si det; jeg er utrolig takknemlig. Jeg har fått meg et par småjobber, som forhåpentligvis skal lette litt på trøkket fra utgifter som husleie og mat, og jeg har fått en veldig dyktig lærer i jazzpiano. Det er mange ting som kan nevnes videre, men jeg tror jeg lar siste punkt bli at jeg er ekstremt takknemlig for familien min, og mine gode venner. Vel vitende om at jeg har dem i ryggen kan jeg gå gjennom livets små og litt større utfordringer med en viss form for trygghetsfølelse. Jeg vet at jeg har støtte fra mange hold, og det er en følelse jeg unner absolutt alle gode mennesker.

Jeg har en del tanker rundt denne godheten andre mennesker evner å vise meg, og skulle det være ønskelige å høre noen av dem, så er det bare å komme med oppfordringer på kommentarsiden, på mail, eller på melding...

I løpet av det siste året har jeg forsøkt å gjennomgå en vesentlig personlighetsendring. Jeg vil på ingen måte si at jeg ikke lenger er meg selv, eller at jeg ikke forsøker å være meg selv fullt ut. Snarere tvert i mot, jeg mener det var absolutt nødvendig med en forandring på flere punkter. Det har det helt sikkert vært i lange tider, men det får være en historie for seg selv. Etter denne helga, med opptil flere seriøse – og noen mindre seriøse – samtaler sitter jeg igjen med en god følelse. Jeg tror jeg er på rett spor! Jeg har en lang vei å gå (jeg tror de kaller den veien for ”Livet”.) Blant en gjeng med så mange gjennomført oppriktige og samvittighetsfulle personer som jeg har vært sammen med i helga er det unektelig vanskelig å se på seg selv som bra nok. På en annen side er det akkurat blant denne folkemengden man absolutt _kan_ føle seg bra nok! ... Ja... I'll leave it at that.

Jeg har bestemt meg helt og holdent nå, for å satse på musikkhøgskolen fra neste år av. Forhåpentligvis kommer jeg inn på Musikkpedagogikk, og jeg tror jeg kan bli en bra pedagog, og pianist. Gi meg litt tid til å jobbe med saken bare.
Vel, vi får se.

Framover de neste månedene – la oss si først og fremst fram til sommeren – har jeg planer. De innebærer blant annet å få en noenlunde stabil økonomi, være ennå mer åpen, og god mot andre mennesker, og bli en smule flinkere på å holde kontakten med folk!

Det er en fellesnevner i alt dette. Jeg tror den røde tråden ligger i arbeid. Gjør jeg selv et godt arbeid, så kan jeg stort sett forvente at det blir et godt resultat. Det være seg på skolefronten, den personlige krigen mot meg selv, og mitt forhold til andre mennesker.

Fra og med denne posten har kommet ut på vår alles kjære verdensvev skal jeg prøve å snevre inn bloggen i ”to deler”. Den ene vil hovedsaklig, og forhåpentlig dreie seg om det den egentlig var tiltenkt å dreie seg om, nemlig mine tanker om musikk som fenomen, og musikk ”sånn jeg ser det”. Den andre tror jeg vil dreie seg mer og mer om personlige ting, som opptar meg der og da jeg evt skriver.

Beklager for andre gang på rad for et langt og muligens kronglete innlegg, og spesielt for at det har tatt så lang tid før jeg har fått skrevet noe. Det er mye rart som surrer rundt i huet for tida, vi får se hva som kommer neste gang.

Out -