Musicological

i'm not saying it's bad, i'm saying it's too easy!

2011-01-18T00:43:00.008+01:00

and by saying easy, i'm literally talking perceptually, playable, writeable, you name it. the hard part isn't the music, it's to get through to the audience! it has become much the same with art as with the animal kingdom - survival of the fittest. it is kind of darwinian; the music industry has become the strongest, and is now bashing it's competition to pieces.

music was once an artform mastered by few and enjoyed by many. there was a demand for genious, and many old masterpieces stand to live today (examples). which have you heard, or at least heard of? have these survived because of sales value? when this was made, do you think it was intended as a piece of good music, or as a product of capitalism?

along with the misuse of computer music software (amongst several other things) it's cutting many musicians off, and is by some means also killing the common musical sense. it's become easy to be creative, (and creativity is a good thing - may it forever flow freely!) but also far too easy to produce $}{¡† on conveyor belts, in an industry-like fashion (which is exactly what's being done). the music industry's demeaning role in it's own territory is terrifying.
to bring music back to the art it was once considered, there is a serious need for bringing quality back in business - literally! - not to say back into people's minds.

i'm not saying you can't like it - by all means, you might also enjoy staring at a white canvas with a black line on it, if someone markets it well, makes sure you see it everywhere, and makes you think it's a particularly cool black line. but i wouldn't call it quality art, just because you're 'tricked into liking it'.
and you might also enjoy drinking water that's sold in bottles (even when fresh tap water is easily accessable), if it's displayed everywhere with the right words accompanying it. crystal clear (we all like crystals, right? shiny and blinking and stuff?). healthy (duh..) directly from various exotic sources (exotic = rare = you want it). oh, and they put a "best before"-date on it, after claiming they tapped it straight from an ancient glacier (which by the way could be kind of toxic), onto a plastic bottle, and sold quite expensive.
mundus vult decipi, ergo decipiatur!
and i hope by now you get the picture. (if not, just make a ... comment, i could go on.)

so, do you think you like the 'big stars' of today because they're simply the best there are..? or do you think you might like them just because of exposure (marketing / PR / music business out of it's mind)?
do you like their songs because it's the best quality music possible to produce at the moment? or perhaps because they're actually the only ones making it (or should i say distributed) to the mass media?
do you go to concerts so you can tell your friends you were there, or do you go there because you really enjoy the music? (and by that, i mean you could close your eyes, ignore the looks, and gimmick, of the artist, and actually like what you hear and what it does to you)...

i'm not saying i'm better than any one of you out there that listen to music. i might be better than some of you in terms of playing some music, but i cannot do anything else then to express my thoughts, and my feelings through the music i play, or the words i write (or say, for that matter). i might just yet have put some more thought into what i like and not, maybe even why i like it, but i can still not tell you what you would like. that's taste.

perhaps the furthest i would go is to claim that i have some ability and training in identifying quality when i hear it. and now i'm not talking about taste, but about the notion of hearing a uniqueness in certain musicians way of treating their instruments. something that has been practised, and shaped with intention and effort. something that is not necessarily made entirely out of the purpose of reaching the billboard, or winning any reality tv-show. something i fear too many people are missing out on, merely by obliviousness.

i will not judge you. nor your taste in music. i do not hope you will judge me. or my taste of music.
i am just simply asking of you to broaden your boundaries. to keep an open mind. to appreciate the sound and feel of top quality music. to not accept anything that is thrown your way. i am challenging you to try and identify what you like. to find out what you want. and not to be afraid of demanding it!

music has no boundaries - all i want is for it to become as good as possible.
what's your excuse?

Laundry, reading, and how they relate.

2010-12-01T04:24:00.002+01:00

Some of my fellow students like - and also like to laugh a bit of - the fact that i have found my own sweet spot for reading - the laundry room. Most of them don't really seem to get why. It's an ice cold room of concrete, with a lot of loud, changing noises. People coming and going all the time. Terrible chairs. A table that is not only far to high to in any ergonomic way combine with the use of the terrible chairs, but also most of the time taken up by undergrads rolling up another cigarette to go outside and be hip with. Because they are hip. Hipsters from head (with freaky hair-do's) to toes (not covered by socks or practical shoes, but some strange things that if anything should probably belong to the opposite sex.) Despite all of this, i have claimed that "it's just a place i can concentrate". Now, i think i might have a better answer to why i can concentrate.

All of the things above already bored me after fifteen minutes.

And, since everything else going on in there is so not interesting, apart from all the incredibly, not to say surprisingly stupid (in their interaction with technology FAR more easily mastered than their iPhone 9G's, iPad 3's, Kindle's, and what not) undergrad-hipsters. They always find new ways of making a complete ass of themselves, and those of you who know me also know a thing or two about how i react to people who make an ass of themselves, however unintentional - if the ass-making is a total one. This, of course, makes me a bit mad at them. But believe it or not, i can't seem to find it in my heart to be properly mad at them, mad enough to actually tell them "seriously..." and give them a look that should make them feel like the stupidest thing to exist since Miss Teen South Carolina 2007. I let it pass (maybe just with a little notice on facebook). But only because i (yes, actually i do) realise that they can't do anything else with their total lack of practical experience, than to build on it. (I should say, they build more on the lack, not on the practical part.)

However, since the reception in the concrete room filled with washing machines and dryers is too poor, and my patience is as long as the width of my new favorite fine-point pen, i normally just laugh it up inside and read the entire last page of the book i'm reading all over again, since i "read" it while doing all of the above.

(At this point, i kind of realise that i shouldn't be reading far too well in that dreadful place, and that i absolutely did not really explain "why i can concentrate". But in fact, this takes up just a few minutes in total, of my hour and a half spent freezing in there.)

I shall call it: Laundreading!

In a few hours, i will pay the laundry room another visit to once again re-test my concentration and reading skills. May the hipsters of tomorrow bless me with awkward silence and flawless laundry skills. Hah! And stop smoking, i know for a fact that it is actually possible.

The reluctant learner

2010-11-23T05:15:00.004+01:00

Midt på natta.

Ja, det er nå man visstnok skal benytte tida til å sove for å lade opp.

Men noen av oss (studenter) er aktive nattedyr. Noen ganger er det til og med produktivt. Lese og skrive midt på natta, fordi da er det få andre som er våkne og kan distrahere.

Men, som tittelen sier, fortsatt motvillig. Av diverse grunner gikk jeg plutselig til innkjøp av en bok i studieteknikk. Du vet, man burde begynne å kunne sånt etter fem år ved universitetet. Men nei, man har god trening i mange ting, deriblant å skjule det faktum at man faktisk ikke har lest. Det har jeg fått nok av.

Allikevel, reluctant as always:

"The Six-o'clock-in-the-Evening-Enthusiastic-Determined-and-Well-Intentioned-Studier-Until-Midnight is a person with whom you are probably already familiar. At 6 p.m. the student approaches his (or her) desk, and carefully organizes everything in preparation for the study period to follow. Having everything in place, he next carefully adjusts each item again, giving him time to complete the first excuse; he recalls that in the morning he did not have quite enough time to read all articles of interest in the newspaper. He also realizes that if he is going to study it is best to have such small things completely out of the way before settling down to the task at hand.

He therefore leaves his desk, browses through the newspaper and notices as he browses that there are more articles of interest than he had originally thought. He also notices, as he leafs through the pages, the entertainment section. At this point it seems like a good idea to plan for the evening's first break - perhaps an interesting programme between 8 and 8.30 p.m.

He finds the programme, and it inevitably starts at about 7 p.m. At this point, he thinks, 'Well, I've had a difficult day and it's not too long before the programme starts, and I need a rest anyway and the relaxation will really help me to get down to studying...' He returns to his desk at 7.45 p.m., because the beginning of the next programme was also a bit more interesting than he thought it would be.

At this stage, he still hovers over his desk, tapping his book reassuringly as he remembers that phone call and text meddaging to his two fellow students which, like the articles of interest in the newspaper, are best cleared out of the way before the serious studying begins.

The phone call and texts coming back and forth, of course, are much more interesting and longer than originally planner, but eventually the intrepid studier finds himself back at his desk at about 8.30 p.m.

At this point in the proceedings he actually sits down at the desk, opens the book with a display of physical determination and starts to read (usually at page one) as he experiences the first pangs of hunger and thirst. This is disastrous because he realizes that the longer he waits to satisfy the pangs, the worse they will get, and the more interrupted his study concentration will be.

The obvious and only solution is a light snack, but as more and more tasty items are linked to the central core of hunger, the snack becomes a feast.

Having removed this final obstacle, he returns to his desk with the certain knowledge that this time there is nothing that could possibly interfere with the dedication. The first couple of sentences on page one are looked at again... as the studier realizes that his stomach is feeling decidedly heavy and a general drowsiness seems to have set in. Far better at this juncture to watch that other interesting half-hour programme at 10 p.m., after which the digestion will be mostly completed and the rest will enable him really to get down to the task at hand.

At midnight we find him asleep in front of the TV.

Even at this point, when he has woken up by whoever comes into the room, he will think that things have not gone too badly, for after all he had a good rest, a good meal, watched some interesting and relaxing programmes, fulfilled his social commitments to his friends, digested the day's information, and got everything completely out of the way so that tomorrow at 6 p.m..." (Tony Buzan, The Buzan study skills handbook).

Quick update

2010-10-29T08:27:00.002+02:00

Okey. Så, jeg er fortsatt i London. Flyr straks hjem for å feire bursdag i LA..rvik. Ting går sin vante gang, det er pints all over the place.

Jeg var heldig og blei bedt med ut på middag av onkel i går! Bursdagsmiddag. Drinker på Sandersons og middag på C London (Cipriani). Staselig. Glad jeg ikke dro kortet. Den uka her har i det hele tatt inneholdt fryktelig mye bursdagsopplegg. Gave og greier, ekstern harddisk! Kjekt å ha. Eller faktisk - vanvittig praktisk akkurat nå! For samtidig som dagene går, går også forelesningene, og dermed også antallet digitale artikler rett i været. Eksponentiell stigning! "En dag skal jeg lese dem!" Jada...

En dag skal jeg lese alle bøkene også, forresten.

Men! Jeg har da overlevd (?) første måneden her borte i storbyen. Satser på at kunnskapstørsten snart overgår øltørsten. … But does it, ever?

Sudden impact of inspiration ...

2010-10-11T19:50:00.002+02:00

... fikk meg til å sette meg ned en søndagskveld og endelig komme i gang med en røddig start på masteroppgaven. Så da får vi se om jeg får ned noen sider. Den skal fortsatt dreie seg om å spille utenat, fra et psykologisk og fysiologisk synspunkt - hvis det er noen som skulle lure på det.

For å ta ting derfra og bakover.

Tidligere på dagen stod jeg på undergrounden hjem fra Regent Park/Primrose Hill (hvor jeg oppdaga London Zoo) og Camden Market, da en gjeng med svenske jenter levde opp til alle fordommer man kunne tenke seg.

"Men, jag fattar inte. Vart är vi på väg nånstans??! Varför åker vi inte retta vägen!?" Mens alle passasjerene på togsettet blei informert over høyttaleranlegg både inne på toget og på stasjonen om at et tog stod stille med problemer nettopp på den stasjonen de skulle til - og at toget måtte benytte et annet spor sørover. Ja, beskjeden kom opptil flere ganger før vi faktisk kjørte. "Greit nok, de klarer vel å planlegge et bytte" tenkte jeg. Næ. Det vakke så lett!

"Det står et tog på Charing Cross, derfor har vi bytta spor," sa jeg rolig og tydelig til hu som stod nærmest. De var tydeligvis ikke vant til å bli snakka til på skandinavisk. "Excuse me?" - "Jeg sa, det står et tog på Charing Cross, så vi har byttet spor! Hvor skal dere?" - "I'm sorry, I don't understand you." - "Jeg snakker Norsk," sa jeg og smilte lett. "What? I'm so sorry, but, what are you saying?!" .. Jeg prøvde et par ord på svensk. "Jag pratar Norsk!" - "Ahaaaa! Förlåt, jag förstår värkligen engelska bettre enn Norska!!"

Vel, jeg prøvde å høre for meg det neste jeg hadde tenkt å si, for å sjekke om det var noen signifikante ord som ville vært annerledes på svensk, før jeg prøvde videre. "Dere må bytte tog på Bank!" - "Va? Jag fattar inte!"

Jeg ga opp. Ikke én av syv svenske jenter klarte å skjønne nabospråket. Hei skål.

På Lørdag var det konsert med London Philharmonic Orchestra, som for anledningen ikke var overimponerende, men fortsatt leverte en fin konsert i Royal Festival Hall. For ikke å nevne det 116 mann/damesterke koret de hadde bak seg. Sånt blir det musikk av.

Ellers går dagene med til dårlig "engelsk" mat. (Mat burde også egentlig stå i " ".) Og en god porsjon med lesing. Håper leselysten blir her noen uker til.

Så, ja. Prøver noen sider til før det er kvelden.

First lectures day.

2010-10-05T12:52:00.003+02:00

Første forelesning i nevropsykologi: Action Potential! Høres jo lovende ut. Dreide seg visst "bare" om en elektrisk utladning som sørga for å sende et nervesignal videre. Litt om single unit recording - noe man åpenbart ikke bør prøve hjemme. På en annen side, jeg har verken tilgang til nanoteknologisk utformede elektroder, kirurgisk kunnskap til å skjære i hjernen, eller kjennskap til noen farmakologisk resistente epilepsipasienter - så jeg slipper å prøve.

Og sist men ikke minst, vi har ansiktsgjenkjennelsesnevroner! Og av en eller annen grunn likte det nevronet bildene av Jennifer Aniston og Brad Pitt dårligere enn det likte bildene av bare Jennifer sjøl.

I statistikk og forskningsdesign lærte vi vel egentlig something something something all forskning tar feil, men på en annen side tar den mest rett av alt vi har å forholde oss til - foreløpig. Statistikk på engelsk kan fort vise seg å bli en utfordring - ikke akkurat de samme matematiske uttrykka som på norsk!

Vant ikke quizen i går heller... Merkelig - vi som hadde velkomstdrinker på psykologien i fire timer først!

Første uke i Lån-don

2010-10-03T20:37:00.003+02:00

Five rules for men to live a happy life.

1. It’s important to have a woman who helps around the house, cooks, cleans, and has a job.
2. It’s important to have a woman who laughs at your jokes and can make you laugh.
3. It’s important to have a woman you can trust and doesn’t lie to you.
4. It’s important to have a woman that is passionate in bed and likes to be with you.
5. It’s very important these four women do not meet each other.

Ja, uansett.

12 kvadratmeter. Seng, skap, veggmontert pult, og bad på rommet.

Ja, da var det ikke mange meter igjen å boltre seg på. Men jeg skal jo ikke være så mye i studenthybelen uansett, jeg bor jo i London!

Men for de spesielt interesserte:

Jeg begynner å bli kompis med kaldtvannet i dusjen, det var ikke så mange alternativer. Og brannalarmen har jeg fått med meg 2/3 ganger, så hvis jeg klarer å holde statistikken et sted rundt der, så går det vel bra. Og senga er ... ja, den er der i alle fall. Har ikke møtt så mange av de jeg deler oppgang med, men de dukker vel opp etter hvert.

Så, hvordan er det egentlig her?

Jeg har bodd her en uke. Det blir mye øl på en uke. Og burgere. Jeg vet ikke hva annet jeg har spist, enn burgere - unntatt et par besøk på en indisk restaurant. Variert kosthold sa folk! Men hei, de har jo ikke grandiosa her, så hva skal jeg gjøre da!?! Det er uansett junkfood uansett hvor du snur deg. Og øl. Nevnte jeg øl?

Jeg har møtt klassen min én gang, og det virker som en bra og engasjert gjeng. Første forelesning i morra - foundations of neuroscience. Jeg har til og med forberedt meg litt, lest om aksjonspotensiale i nerveceller og no greier. Og jeg må lære meg statistikk. Yes. Det blir hektisk framover. Sier de andre.

London by er festlig. Det er ting å se, og ting å gjøre, over alt. Til alle døgnets tider. (Som ... å drikke øl...?) Har heldigvis vært i byen før, så jeg har ikke trengt å bruke første uka på å lokalisere Piccadilly Circus/Oxford Street/Tower Bridge/Buckingham Palace etc. Derimot hadde jeg tilgode å se Westminster annet enn i regn og mørke. Check. Svippa fort innom Tate Britain i samme slengen. I dag blei det en runde i Greenwich. Litt turist skal man da være!

Men i kveld, som akkurat nå føles som siste kvelden før det virkelig smeller, blir det fryktelig rolig. Det har forøvrig vært uvanlig stabilt og ok vær i dag! Tilløp til sol i opptil flere timer.

Av ovennevnte årsak blir det sjeldent tatt bilder av meg, men det som har blitt dokumentert til nå finner du på facebook. (Blogger nekta å linke til den.)

Bare en ting som gjenstår nå før morgendagen.

Må... få.. i.. gang.. hjernen!

Hukommelse

2009-11-11T20:46:00.000+01:00

Hjernen organiserer begivenheter etter likhet eller nærhet i tid, eller begge deler. Deretter aktiverer begivenhetene de delene av langtidshukommelsen som lignende hendelser tidligere har aktivert. Disse delene av hukommelsen kalles begrepsmessige kategorier, og inneholder informasjon om begivenhetene som trigget dem. En slik kategorisering skjer gjerne spontant og ubevisst for de fleste av oss, men kan også skje helt bevisst ved at vi prøver å huske (aktivt henter frem minner.) Dannelsen av slike langtidsminner kan ta uker, eller opp til flere måneder.
Her kan de ligge ubevisst og fungere som en kontekst for vår oppmerksomhet. Denne konteksten virker i form av forventninger, minner av nær fortid, og annen relatert kunnskap som kan påvirke retningen oppmerksomheten tar, selv om det ikke skjer bevisst. Minner som er delaktige i en slik prosess sies å være semiaktiverte, altså at de er nevrologisk aktive og kan påvirke bevisstheten, men fortsatt er så inaktive at de ikke er en del av bevisstheten selv. Dermed forblir en stor del av vår mentale aktivitet alltid ubevisst og tildels inaktiv.

De mest aktive delene av langtidshukommelsen sies å være i fokus for bevisstheten. Bevisstheten vår mottar koninuerlig informasjon som blir vår umiddelbare bevisste opplevelse, eller erfaring. Dette gir bevisstheten vår en mulig tosidighet; et livlig persepsjonsaspekt, og et begrepsmessig aspekt fra langtidshukommelsen.
Slike aktive minner kan også bli en del av korttidshukommelsen. Med mindre de blir fortrengt, eller erstattet av ny informasjon, kan korttidsminner beholdes i ca 3-5 sekunder (noen ganger lenger.) Deretter vil de forfalle (forsvinne fra bevisstheten), med mindre de blir repetert, eller innøvd. Hvis man øver inn minnet bevisst, eller hvis hjernen selv repeterer minnet av en eller annen grunn, kan det bli sendt til langtidshukommelsen hvor det vil finne plass i en kategori med lignende minner, eller påføre tidligere minner enkelte modifikasjoner. Dermed kan det bli en del av den permanente langtidshukommelsen. Det er en konstant utveksling mellom langtids- og korttidshukommelsen.

Drømmesyn

2007-09-04T00:41:00.000+02:00

Dette skulle være en musikkblog. Det blei den i aller laveste grad. Nå er det på tide å rette på den saken.

I bring you - Musicological, the newer version!

Som Åsmund så godt sa det i sin blog for en stund siden; blogging er omtrent like trendy som telefax. Det får så være, jeg gjør et nytt, lite forsøk(=

Edvard Grieg - en utrolig viktig komponist for meg - har blant sine mange (66) lyriske stykker, ett som heter Drømmesyn (opus 62, no. 5).
Jeg skal spille Drømmesyn i dag, på en klassisk interpretasjon-time. Kanskje kommer et par ord om utfallet seinere. Får se hvor mye jeg får skrivd her nå først.

Mitt forhold til Drømmesyn starta med at jeg ikke har hørt stykket før - så jeg måtte altså lese så mye som mulig ut av notene. Det gjør jeg ikke så veldig bra (enda), så resultatet blei i første omgang både at det gikk for treigt, og at jeg ikke fraserte noe særlig bra. Deretter blei jeg gjort oppmerksom på akkurat de tinga, og nå skal jeg altså til pers, for å sjekke om jeg har klart å gjøre noe musikk ut av det. Selv merker jeg at jeg har mange tanker om hvordan jeg vil at det skal høres ut, men jeg føler ikke jeg får det helt ut i tangentene enda! Litt frustrerende, for jeg vet ikke hvordan å sette ord på hva jeg vil ha ut, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å spille det ut...

Det skal egentlig ikke være så fryktelig vanskelig å spille Griegs lyriske stykker. Nei - det er heller ikke så fryktelig vanskelig (med unntak av enkelte), før du faktisk går inn i deg sjøl, og ordentlig dypt inn i musikken. Et stykke som varer i 2-3 minutter kan ta mange måneder å perfeksjonere. Hver enkelt tone som spilles bør være gjennomtenkt, og hver frase spilt med bevissthet om hva man vil. Overlat lite eller ingenting til tilfeldighetene, i et stykke, og merk forskjellen på hvordan det er fra å bare "lire det av seg".

Jeg har oppdaget en ny og komplisert dimensjon innen musikk - å spille piano blei plutselig mye vanskeligere. Det er fortsatt lang vei å gå før jeg har full kontroll over tangentene.

*poff*

Piano og Flygel. En introduksjon.

2007-02-20T21:37:00.000+01:00

Har du sett et piano eller et flygel før? Da har du kanskje observert en haug av sorte og hvite dingser foran der hvor pianisten pleier å sitte... Disse fungerer slik at når man trykker ned en tangent (på et flygel), så "vipper" den andre enden motsatt vei - noe som dytter en såkalt hammer (en hvit filtdings festet til en trekloss) opp og slår til en streng. Samtidig som hammeren er i ferd med å slå på strengen løftes også en demper (også en filtdings festet til en trekloss) opp fra oversiden av strengen, og tillater dermed strengen å begynne å svinge. Når strengen svinger avgir den lyd, lyden forplanter seg i resonnansekassa (det vi ser som et flygel), som sammen med sin stålramme sikrer at vi får en god klang. Alt etter hvor sterkt eller svakt man velger å legge anslaget sitt på tangenten varierer tiden vi kan forvente å høre tonen klinge. På et piano er det litt mer komplisert. Pianoet står oppreist (derfor det engelske navnet Upright piano - kontra flygelet som heter Grand piano.), og den samme hammereffekten vil ikke gi samme effekt på strengene som her er montert vertikalt i motsetning til flygelets horisontale utstrekning. Mekanikken fungerer omtrent slik at når man trykker på tangenten så sørger bevegelsen for at enda en pinne blir satt i bevegelse, og hammeren slår rett inn i strengen, omtrent som vi slår spiker i veggen. Også her blir en demper holdt borte fra strengen mens man holder tangenten nede. All denne mekanismen er uhyre detaljert og forholdsvis komplisert - men dette var en forenkling som forhåpentligvis de fleste klarer å se for seg. Hvor forenklet?

Sjekk detta...

Pianoets mekanisme gjør at tangentene ofte er tyngre å spille på enn et flygel.

Mens man ser at flygelets mekanisme også er ganske intrikat...

Tror du det er lett å lage tangentsystemer på elektronisk piano? Vi opererer med det som kalles for veide, og ikke-veide tangenter. Ikke-veide tangenter er det man ofte finner på det de fleste av oss forbinder med synthesizer, og er etter min mening grusomt å spille på. Det er dette som også finnes på orgel man kanskje har sett hjemme hos bestemor og bestefar... På nyere el-piano har de oppnådd et meget behagelig system, og jeg tror ikke det er lenge før man vil føle det som å spille på et "ekte piano".

Smør på flesk? OBS: Langt innlegg.

2007-01-19T16:34:00.000+01:00

I kjølvannet av min egen post om skriveleif og hans fettere og kusiner, følger jeg i dag (meget skuffet, eller meget fornøyd - alt ettersom) opp med en liten ekstrapost med litt mere kjøtt på beina.

Jeg liker å følge med på nyhetene på nett. Mulig jeg er en smule sneversynt, ettersom jeg stort sett forholder meg til ØP (Østlands-Posten, lokalavisa hjemme), Verdens Gang, Dagbladet, Bergens Tidende, Aftenposten, Dagens Næringsliv, Næringsliv 24 (E24!), Fædrelandsvennen, Sandefjords Blad, og en gang i blandt Firda. Riktignok tror jeg flertallet av flertallet nøyer seg med sin eventuelle prefererte forside, og muligens en kombinasjon av VG og Dagbladet. Derfor begrenser jeg min irritasjon til kun disse to store mediekjempene.

Først og fremst må jeg bare få sagt følgende. MAKAN til pølsenyheter har jeg ikke i mine villeste fantasier kunnet innbille meg at vi skulle få i våre største aviser: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=180787
http://www.dagbladet.no/sport/2007/01/19/489354.html
Jeg kunne fyrt av ganske mange skudd mot slike såkalte "nyheter". Når noen vil lese tabloid-stoff som dette, trenger de altså ikke kjøpe verken Se og Hør, eller Her og Nå. Nå gjør de verste riktignok antagelig det allikevel, noen får visselig ikke nok!

Jeg må også tilføye at jeg ikke hadde valgt ut noen bestemte saker før jeg valgte å kalle dem "pølsenyheter", men jeg må si det ser ut til at jeg fant to rosiner i pølsa i dag... (jmf. både svin og hest! Flaks.) At jeg ville finne noen slike teite saker var sikkert som at renta øker, så leitinga etter dem tok ikke lang tid.

Nå har det seg riktignok slik at det jeg egentlig hadde tenkt å rette min aggresjon mot var disse grufulle synene som til stadighet fortsetter å vise seg frem som den fremste ekshibisjonist. Noen av dere har kanskje fått med dere at vår utenriksminister, Jonas Gahr Støre har vært på visitt i Afghanistan. Eller "Jona" som VG har valgt å kalle ham i følgende artikkel: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=180802. Her står det om den niårige afghanske jenta Naoroz, som skal behandles for livstruende brannskader her i Norge. Eller er hun kanskje ti, slik dagbladet hevder: http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/01/19/489324.html.
(Allerede på dette punktet vil jeg beklage for eventuelle orienteringsløp dere måtte forville dere ut på mellom disse to postene, VG og Dagbladet. Men tatt i betraktning at dette er det jeg lengre opp refererte til som "kjøtt på beina" så lar jeg det stå til.)
Det er tydeligvis ikke så lett å holde styr på alle navn og aldre...
Dagbladet tar en aldri så liten navnevri selv, jeg antar det er for å holde seg på høyde med VG. Eldar Rønning, i dag omtalt som Elder, har nemlig vunnet bronse i NM.

OBS! Denne blogposten viser seg å bli enda lengre enn jeg trodde. Velg selv; stopp her, eller stålsett deg for noen minutter til. (=

Noen vil kanskje si at jeg her kun er på jakt etter bagateller "som sikkert bare skyldes stress for å være først ute med nyheten". Sårri, VG slo Dagbladet med en meget drøy time på denne nyheten. VG glemte riktignok å være særskilt ettertrykkelig på akkurat hva slags NM det var da, men jeg lar det gli som lekeslim mellom fingrene (noe jeg innbiller meg må gå svært sakte) siden de tross alt kommer med utsagn om Hjelmeset som "hadde sprintgullet i lomma", og en liten kommentar fra sprinttreneren lenger ned. Helt åpenbart hva slags disiplin det har vært kjempet om NM-tittel i altså.

Som vi ser, aviser er ikke akkurat å regne for oppslagsverk når det kommer til alder og navn. Heller ei ville jeg brukt dem som mal for normal norsk setningsoppbygging. Fra denne setningen har fått sitt punktum, vil jeg gi meg selv omtrent fem minutter på å samle inn litt sitater fra ymse aviser, for å - nok en gang - legge godt på med kjøtt på beina.

" - Dette er en blodsmørje av verste hakke, torner kinosjef Olav Kjeldsen til VG Nett. - Filmen har fått 15-årsgrense. Og alle vet at 15-årsgrensen er som en sveisetrost (sveitserost, Jon L anm.). Det betyr at foreldre kan ta med barn fra 12 år. Jeg skal like å se den som kan stå opp og si at denne filmen er OK for barn under 15 [...] . Mel Gibson (50) har både produsert og regissere dramaet."
Min anmerkning er skrevet på grunnlag av at dette ene ordet faktisk har blitt rettet etter at jeg har klipt ut teksten, men før jeg har rukket å publisere. Andre skrivefeil har de derimot valgt å la stå. Hakke, torner, barn fra 12 år (hvor nå det er), jeg skal like [...], har produsert og regisere [...]. Jeg kunne holdt på i evigheter. Men du som leser synes nok allerede at jeg har holdt på i en liten evighet allerede, og dessuten tror jeg du har fatta poenget! (Også så mye å ta tak i bare i en tilfeldig valgt sak da gitt...)

Har ikke avisene tilgang på skriveprogram som sjekker etter helt ordinær rettskriving? Kan de rett og slett ikke konsentrere seg nok om den jobben de har, slik at tullete skrivefeil som det kryr av her stort sett holder seg på MSN, i SMS'er, og så videre? Ikke kom her og skyld på stress, og press fra deadline. Dette er i alle fall noen av dem utdannet til å drive med. Og tekster skal jo ofte gjennom både redaktør og layout-ansvarlig før vi vanlige dødelige får lese dem. Gi meg heller nyheten et minutt seinere, om du ikke klarer å skrive den riktig.

Synes du jeg er streng? Plagsomt og irriterende pirkete? Kanskje du synes jeg er teit og? Ja, jeg er kanskje det. Det får så være. Dette er en kampsak jeg har vært forbannet med å ha i meg siden barneskolens glade dager. Jeg skal selvsagt ikke prøve å stue under en stol eller noe slags teppe at "selv jeg" har skrevet min dose med feil opp gjennom, men jeg skriver da ikke for avisa heller! Kanskje jeg egentlig kjemper en kamp mot meg selv, i så fall for at jeg var/er en elendig rettskriver. Så vidt jeg vet var/er jeg ikke det, men det er jo også mulig jeg er utstyrt med svært selektiv hukommelse...

Jeg tror jeg skal benytte dette avsnittet til å runde av min halvsaklige samfunnshets mot dårlige skribenter, lettvint språk, skrivefeil, ord delinger ( ; ) ), snodige formuleringer, og suppehue-nyheter. Dagen er ikke over ennå. Det er fredag; det kommer nok opp både to, tre og fire nyheter på våre kjære nyhetssider før midnatt. Og så starter helgekjøret! "To menn nesten skambanket av mistenkelige typer som kanskje skulle rane dem. (-De to var på vei hjem fra byen da de så to andre gående i motsatt retning. Oslo-politiet var på stedet da de passerte hverandre, ingenting skjedde.)"

Heia norske medier, og deres sensasjonsjournalistikk. Til jul skal jeg kjøpe en ordbok til Ansvarlig redaktør i VG, Torry Pedersen. Jeg regner ikke med at det blir noen forandringer... Slaget er tapt for min del, for jeg tar ikke opp stridshansken engang.
Jeg velger å legge dette emnet på is for en stakket stund!

Takk for oppmerksomheten - neste innlegg blir kortere.
God fredagskveld!

Om ord deling og andre skrive feil.

2007-01-17T22:44:00.000+01:00

Ord deling er et helt naturlig fennomen i dagens aviser å andre ting. Hvordan kan poenggrensa for sjornalistikk ligge på drøye 60 poeng? Det skremmer meg mer og mer at det faktisk, er fler å fler som ikke engang legger merke til medienes til tider latterlige språk-bruk. Ord som ‘Nynorsk ordbok’, og ‘Bokmåls ordbok’ befinner seg beklageligvis fortsatt på utsiden av en del ordbøker. Genitivs s, og e'er som i "gulerot" dukker opp stadig nye plasser. De norske gåse øynene ‹‹ og ›› har på et sett blitt lært bort som "feil". Det er " som er de norske gås-øynene. Og det er sikkert noen som prøver å påstå at dette ¸¸ ˛˛ er gåseøyer også. Hvem har rett, og hvem har feil? Jeg vet ikke, det eneste jeg vet er at jeg ikke liker problematikken.

Apropos påskeøyer, jeg hørte at inn byggerne der nå er møkkalei av at folk skal følge i våres kjære Thor Heyerdahls-fotspor får og grave opp de siste steinene han ikke fant så ikke dra dit på påskeferie, i år heller.
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=152041

En av pensums bøkene mine i år er Gads Musik Historie. Den er dansk men, ærlig talt. Et emne jeg hadde i høst fikk navnet verdensmusikk. Læreren/foreleseren hadde med overlegg skrevet verdens musikk, tydelig som det er - oppdelt i to ord. Jeg antar at en likesinnet (med meg) har sett denne noe flaue detaljen av en universitetsforeleser, og tenkt at han skal rette opp "feilen". Resultatet blei altså da at emnet byttet navn. Et emne jeg har nå i vår heter vestlig kunst- og folkemusikk. Det skal bare mangle en liten "-" før emnet blir et ganske annet. Vestlig kunst og folkemusikk hadde antageligvis ikke tatt seg bryet med å gå i detaljer om Beethovens symfonier, på lik linje med at vi antageligvis ikke kommer til å lese oss i senk om Picassos malerier…

Så, hvordan skal vi kunne skjønne (evt. vite) hva folk faktisk mener; når tegn kommer i hytt og gevær, akkurat slik det passer en der & da. Og ordenes betydning forandrer mening alt etter hvem det er som skriver dem, ikke hvordan de skrives. For det er selvsagt ikke bare tegnsetting folk kan bli uenige om - nei, for det er da ikke bare èn som har rett når det kommer til staving heller nå. Har du ikke for eksempel hørt om det norske ordet vaier (wire)? Kanskje mer kjent er ordene pøbb (pub) og sjampanje (champagne). Dette etterlater seg spor i den yngre garde, og jeg frykter at om ikke mange tiår kommer enda fler til å skrive feil. Og enda færre kommer til å merke det. Hvordan vil dette mangefasetterte språket ende opp?

Ja, det er neimen ikke lett å vite hvor jeg har ment å skrive feil og ikke i denne text'n... Jeg mener, enkelte steder har jeg jo blanda både rett og gal skrivemåte i ett og samme avsnitt. Bevisst? Ubevisst, som et resultat av mye dårlig mediepåvirkning? Tilfeldig?

Jeg håper dere - mine medbloggere - er enige, og ser min frykt. Jeg vil absolutt fastslå at dere ikke er de jeg prøver å gå løs på her. Egentlig vil jeg ikke gå løs på noen som helst, jeg ville bare belyse noe jeg ser på som et litt sårt emne. JA til rettskriving på skolene og i mediene. NEI til ... meg?

Jey Lus nye plass for tankenedrabling erklæres herved for åpnet!
Post scriptum: fem poeng til førstemann som kommer med en kommentar i min nyåpnede blog, og som fullfører den gode gamle tegneregla: "Punktum, punktum, komma, strek ..."