høsttanker
Militæret skapte en gang en mentalitet i meg. Alt som skulle gjøres, skulle gjøres så bra som overhodet mulig, noe som skulle lede til - hvis alle klarte å gjøre det - at oppvisningene våre var i verdensklasse. Men hva gjør man, når den mentaliteten tre år etter har utvikla seg til å minne om en destruktiv og ekskluderende livsstil? Ødeleggende ikke bare for meg som person, men også for mitt forhold til andre folk!
Et eviggrønt ordtak heter at "ingen er perfekt!". Jeg prøver ikke å bli den første og eneste - det ville jo blitt grusomt ensomt. Jeg vil bare prøve å benytte meg av mentaliteten jeg har/hadde, for å utvikle meg. Det er ikke et mål i seg selv å være perfekt, eller å alltid handle perfek. Men det er fortsatt et poeng å gjøre så godt man kan. Det er bare å vite _når_ det kreves... Det er o.k. å søke perfeksjon innen musikken for eksempel, for da presser jeg meg stadig lenger. Men det er ikke o.k. når jeg ender med å legge et latterlig forventningspress på meg selv, og nærmest _aldri_ er fornøyd med det jeg har gjort. Det gjør meg usikker, og usikkerheten gjør at jeg ikke klarer å slippe meg løs. Og det hindrer meg i å bli noe særlig flinkere…
Andre har også forventninger til en, men man får nesten aldri vite helt hva de forventningene er. Eller hva man må prestere for å vite at man har klart å leve opp til forventningene. Disse "andre" synes jeg dermed burde lære seg at de bør begynne å snakke mer rett fra levra. Det gjør ofte vondt verre når man ikke sier ting rett ut.
Det er også o.k., og mange ganger viktig å søke å være en bra person, ved å legge av seg uvaner, oppføre seg bedre, ta vare på seg selv og andre, og å stadig sette seg mål osv. Men _MÅ_ man allikevel på død og liv alltid oppnå alle mål? Holder det ikke å lande på månen, hvis man sikta på en stjerne? Og hvor langt skal man tillate seg å gå for å oppnå sine mål…?
Det slår meg stadig hvor mye vi er avhengige av andre. Avhengige av å ha folk i nærheten som bryr seg om oss, som hjelper oss med å innse ting vi gjør feil, og som hjelper oss til å rette dem opp. Spesielt selvgode bedrevitere som jeg. Vi som aldri gjør feil. Vi som aldri _tar_ feil. Som alltid vet best, og som ikke _trenger_ hjelp til å dra bilen opp av grøfta når vi har kjørt ut. Eller huet, for den saks skyld…
En annen ting jeg må få letta meg for er dette med ringvirkninger og konsekvenser. Hvorfor er det sånn at vi praktisk talt lar oss kontrollere av frykten for konsekvenser, for _andre_? Jeg klarer til en viss grad å kontrollere hva slags konsekvenser mine egne handlinger får for meg selv, men helt fra jeg var liten føler jeg jeg har fått inn med teskje at "hva enn jeg gjør, kan få konsekvenser for de rundt meg!". Vel, nå er jeg drittlei akkurat det - det legger for mange hindere til at det lar seg overholde lenger.
Øynene mine er i ferd med å åpnes, omtrent som de gjorde noen ganger i løpet av året på folkehøgskolen. Det skal fortsatt altfor tydelige hendelser til for at jeg skjønner ting i ny og ne, men jeg skal kanskje ikke forvente å "bli voksen og utlært" på et par år.
Jeg har funnet noen som gir meg god hjelp.
Takk <3
